Sydenfeber (Lars Gabriel Unlayao Slettebø)

Du har akkurat blitt diagnostisert med en sykdom. 

Sjansene dine for spontant dødsfall over de neste seks månedene har betydelig økt. Du opplever ustabilitet i vekt hvor du
dramatisk går opp eller ned. Håret ditt har begynt å falle ut. Ikke minst opplever du ekstreme humørsvingninger og
kommunikasjonsevnene dine er nedsatt til nivået til en nokså frekk femåring. Situasjonen føles enda verre fordi det var du som
bestemte deg for å utsette deg for denne sykdommen, men det verste er nok at du også kuttet kontakt med alle vennene dine og
hele familien din. Her sitter du, alene. Med misformet kropp og hår som faller ut. 

Ble du advart? De sa jo at det kom til å bli vanskelig, men du satt og så på bildene av sjiraffer og merkelige hus med rare former.
Du forestilte deg endringer med like stor betydning som å prøve å ha druer i taco. Merkelig, men ikke helt fremmed. Nå har du
kastet bort hele tacoen og byttet det bort med fiskehode og størknet mel. Du rynker på pannen og er ganske sikker på at det ikke
var dette de advarte mot. 

Du blir sakte friskere. Du har blitt mer komfortabel med den nye kroppsfasongen din! Håret har sluttet å falle ut i store mengder,
og kaoset i hodet har gått fra storm til yr. Du lærer deg å snakke! Snart er du like flink som en tolvåring, folk smiler når du snakker
til dem. De opplever sin egen eksistens i din forvirring og dere får satt verdensbildene deres i nye perspektiv. Du får deg nye
venner som er like fargerike og levende som dem hjemme. Størknet mel var visst ikke så ille, og det ligner egentlig på snø, tenk
å kunne spise snø! Dessuten er fiskeøyne ganske næringsrike. Sola skinner og du glinser i strålene.

Så må du hjem.

Hæ?