Klesvask (Lars Gabriel Unlayao Slettebø)

Den røde balja fylles sakte med vann fra kranen som spruter ut i kraftig yr. Vannet er klart og rent, og balja er like ren som klærne mine er skitne. Jeg løfter opp posen med vaskepulver, stopper vannet og heller pulveret sakte oppi. Litt av pulveret faller svingende til bunns, noe av det løses opp i vannet og gir det en rosa farge som komplimenterer rødfargen til balja. Litt av pulveret går mot tyngdekraften og forblir på toppen, som sjokoladepulver i melk. Jeg strekker hånda opp mot kranen, den lange metalltuben lager noen merkelige mekaniske hostelyder før vannet atter en gang angriper balja, men denne gangen eksploderer vannet i rosa skum! Skummet vokser og tyter ut av den røde balja.


Jeg går ut av badet, i den blekrosa skittentøyskurven ligger alle de ekle klærne mine. Klær jeg har
dratt ut på landet med, klær jeg har svettet i mens jeg har gått under stekende sol og skyggegivende
tamarintrær for å komme til der hvor jeg jobber. Klær som har klemt seg mot andres hud, klær og hår i
stekende blikkbokser susende mot storbyen. Jeg har knelt over moll, og lagt meg ned på støvete gulv
med disse klærne, og nå bærer de frukten av alt dette i formen av en uutholdelig stank. Jeg rynker på
nesa, strekker hendene mine til helt nederst i kurven og bærer den svære stinkende bulten bort til balja
og lemper det oppi. Klærne moser skummet som i et støter ut med et stønn av tusenvis av bobler most. 


____


Nesen min fylles med en søt, kjemisk bærlukt, med kun et lite hint av sur kroppsodør, i det jeg åpner
døra. Jeg kaster blikket ned for å betrakte den røde balja. Skummet er nesten borte unntagen noen
få levninger som har klynget seg fast i et skjorteerme som tyter opp av vannoverflaten. Til kontrast fra
balja, kurven og skummet, er klærne et utvalg av tamme, nedstemte toner. Vannet som før var rosa
har fått en mørkere nyanse, nærliggende klærne det omgir. Jeg strekker hånda ned og berører skjorta.
Fingrene mine griper tak. Jeg løfter tøyet opp med et rykk. Vann følger skjorta og plasker mot balja og
gulvet, jeg sparker balja bort, og vannet bølger. Så tar jeg skjorta under kranen og begynner å vri.
Hendene mine er klissvåte som klærne, og føles som stener rundt det myke stoffet, men så vrir jeg og
rollene reverseres. Stoffet blir hardt, og hendene mine føles sårbare og myke. I tvinningen kjenner jeg
en svak smerte lyse ut fra stoffet og inn i de mykeste delene av huden min. 


Jeg vrir og stoffet eksploderer i skum. Skummet som forsvant har søkt tilflukt inni fibrene på skjorta! I
et kvart sekund forsvinner skjorta inn i skummet, og jeg holder en gedigen skumbaby, men så vaskes
det bort og skjorta kommer tilbake. Jeg vasker og vrir og vrenger, og skummet forsvinner sakte. Jeg
vrenger til alle boblene er borte, vrir ut vannet og slenger skjorta inn i ei blå bøtte som står ved føttene
mine, trygt borte fra vannstrålens rekkevidde. 


___


Klærne mine ligger skrumpet sammen i den blå bøtta og er klare for å henges opp. Jeg griper hanken.
Jeg justerer for vekten av bøtta å overkroppen min heller til venstre. Med justert holdning går jeg ut i den
stekende sola. Sola brenner ned, og jeg ser kun hvitt helt til øynene mine tilpasses. Jeg går mot
klessnoren. En etter en henger jeg klærne opp og klyper dem fast. 


_____

Skumringen er nær og gresshoppere stryker. Jeg går ut og ser kunstverket som er klærne jeg har vasket.
Det dufter av friske bær, og nå skogen og tørr jord som omgir meg. Til sammen har duften ervervet et
kanelaktig kvalitet. Jeg avklyper klærne en etter en, på ritualistisk vis. Mitt personlige kunstverk forsvinner
et plagg om gangen. Når jeg er ferdig løfter jeg opp den nye, overraskende lette, bulten og puster inn.

Himmelsk.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Språk i Afrika (Lars Gabriel Unlayao Slettebø)

DalaDala (Håvard Ramsdalen)

Hva er Jamani?